Barnebidrag, eller rage og kunsten å ikke utsette det mer

Et uforutsett helseproblem bremsa aktiviteten den siste uka kraftig, så jeg har ikke fått skrivi eller gjort andre ting til pengeprosjektet. Men nå er jeg i gang igjen, og jeg takler skjemaet som skal ta opp barnebidragssaken min igjen. Jeg betaler nå 1410 kroner i måneden i barnebidrag. Det er basert på riv ruskende gale opplysninger, men å klage innen fristen var ikke en mulighet.

Dette er en møkkajobb. Det er derfor jeg har utsatt den så lenge. Men det er også en møkkajobb der jeg kan forvente høy timebetaling, og høyere jo snarere jeg gjør det. Samtidig aner jeg ikke hvilket tall som kommer til å komme ut i den andre enden. Dessuten er det den typen jobb som vil plage meg til jeg får det gjort, dersom de siste par månedene har vært noe å dømme etter. Liknende erfaringer sier at det er de: Å utsette ting er sjelden noen god strategi, og det kan være like slitsomt å ikke gjøre noe som å gjøre det. 

Jeg er ikke glad i skjemaer, men jeg har roa ned perfeksjonismen min betraktelig de siste par åra. Det eneste som funker på skjemaer er å leike barbar: Guffe på, på den måten en barbar i følge rollespillreglene kan gjøre en gang for dagen og blir innmari sliten av. Det er på tide å prioritere dette. Rage!

Det tok et par dager: Jeg har skaffa skjemaet og forsikra meg om at det var det riktige og fylt det ut etter beste evne (inkludert telefoner til skatteetaten (ja, rett før sjølmeldingsfrist - lang kø), NAV samt faren til barnet), skaffa dokumentasjonen som trengs unntatt samværsavtale - den må sikkert være fersk, men kan vel ellers se mye ut som den gamle.

Det er mye rundt dette som irriterer meg kraftig, og særlig at det skal være så vanskelig å få retta opp feil, men realiteten er at det har ingen ting å si hvordan systemet burde ha vært eller at det var gode grunner til at ting blei som de blei: Her og nå er det meg som må rydde opp i det, om ikke anna fordi det er jeg som får vondt i lommeboka om jeg ikke gjør det. Burde hjelper ikke mot det.